Linda Arrfjes

Dum som jeg er.

Kanskje er det du som fortjener det minst. Mest sannsynligvis har jeg ingen grunn til å gi deg min tillit, sjansen er stor for at du likevel kommer til å vrake den. Du er nok den som vil såre meg mest, og som kommer til å tråkke på meg uten å angre det aller minste.

Få meg ikke til å falle dersom du ikke står der for å ta imot. Eller, jo, forresten. Gjør det, hvis det er det du føler er riktig. Gjør det hvis det gir deg glede. Jeg kommer til å gråte, føle det som om jeg blir tråkket ned i grusen. Hvorfor.. - ordet kommer til å hviskes utallige ganger, men likevel vil jeg aldri angre på at jeg ga deg mitt hjerte. Aldri vil jeg klandre deg for at tok de valgene du gjorde, for jeg vil alltid tro at du fulgte ditt eget hjerte. Tenk ikke på meg, hvis jeg gjør deg ulykkelig.

Jeg kan ikke hjelpe for det, det står utenfor min makt. Kanskje burde jeg kjempe mer imot, hver gang jeg tilgir og legger det hele tilbake til nullpunktet. Jeg vet jeg ikke burde legge hele mitt hjerte i det jeg tror på, men likevel gjør jeg det. Gang på gang, og det føles godt. I en liten stund føler jeg fullkommen lykke, og jeg stoler på deg, helt til månen og tilbake. Alltid. Jeg burde porsjonere ut det dømrade hjertet, så ville ihvertfall bare en liten del av det bli knust når de virkelige følelser og den løgnfrie sannheten kommer fram. Men hva var løgner og hva var virkelig? Tenk, selv etter at hjertet er knust tror jeg likevel på hvert ord du sier. Det handler ikke om hvorfor, men om hvorfor ikke.

"Allting kan gå itu, men ett hjärta kan gå i tusen bitar; säger du att du är min vän, så är du säkert det."

Jeg tviler aldri. Hopper bare i det, legger sjelen i andres destruktive hender. Og jeg er villig til å gjøre det om igjen, for tilliten jeg føler er verdt hver eneste tåre som kommer i ettertid.

Jeg tenker ikke. Ikke før nå har jeg noen gang satt ord på det. Likt stjernene som holder sin posisjon, følger jeg alltid min sti. Selv når alle sier at det jeg gjør er selvmord, er jeg overbevist om at jeg gjør det rette. Ikke før etterpå tenker jeg på hvor dumt det jeg gjør er, selv om jeg vet at jeg like gjerne kunne fått en ny sjanse, og gjort nøyaktig det samme en gang til. Det er som med hesten min, Prinsen; jeg vet han kommer til å tråkke på meg, sparke meg, stampe meg ned i søla så snart han får mulighet til det. Likevel stoler jeg på at han ikke gjør det. Tillit er en merkelig ting. Av og til faller den i feil hender, sånn som i mine.

Når det kommer til min egen sjel, lar jeg den seile sin egen sjø. Noen ganger er den i himmelen, andre ganger flyter den på sorgenes hav. Noen ganger ligger den på havbunnen uten liv eller stryke til å komme seg videre, andre ganger kjemper den like under overflaten, med håpet rettet mot stjerner og planeter - overbevist om at dette kommer til å gå bra. Eller ikke. Men den overlever. Alltid. Med andres sjel er jeg ikke like sikker. Så gjør det du gjør, for kanskje tåler ikke din sjel å følge andre veier. Gjør det du gjør, for du fortjener et fullkomment liv. Kom tilbake til meg hvis du trenger meg - jeg vil alltid være her for deg. Selv etter at jeg har gått videre, lenge etter at jeg har gitt opp, kommer jeg til å stupe rett inn i din verden igjen hvis du ber meg om det.

Forgive, sounds good
Forget, I'm not sure I could
They say time heals everything
But I'm still waiting

I'm through with doubt
There's nothing left for me to figure out
I've paid a price
And I'll keep paying

I'm not ready to make nice
I'm not ready to back down
I'm still mad as hell and I don't have time
To go round and round and round
It's too late to make it right
Probably wouldn't if I could
'Cause I'm mad as hell, can't bring myself
To do what it is you think I should

I know you said
"Can't you just get over it?"
It turned my whole world around
And I kinda like it

I made my bed and I sleep like a baby
With no regrets and I don't mind sayin'
It's a sad, sad story when a mother will teach her
Daughter that she ought to hate a perfect stranger
And how in the world could the things that I said
Send somebody so over the edge
That they'd write me a letter sayin' that I better
Shut up and sing or my life will be over

I'm not ready to make nice
I'm not ready to back down
I'm still mad as hell and I don't have time
To go round and round and round
It's too late to make it right
I probably wouldn't if I could
'Cause I'm mad as hell, can't bring myself
To do what it is you think I should
What it is you think I should

Forgive, sounds good
Forget, I'm not sure I could
They say time heals everything
But I'm still waiting

*Innlegget ble skrevet sent på kvelden, for å få ut tanker og følelser som har bygget seg opp gjennom tidene. Det har inget annet formål enn å få alt satanskapet ut av hodet mitt. Jeg er sint, er i ferd med å slutte på medisinene jeg har gått på i halvannet år nå, og jeg føler en voldsom bitterhet overfor livet - selv om hvert eneste ord jeg har skrevet i denne bloggen er sant, jeg hverken angrer eller mistror. Det er bare livet jeg har imot akkurat nå. Nå når jeg har fått det meste ned på papiret føler jeg meg mye bedre. Tusen takk, lille blogg. Av og til er du god å ha.

Pappa har nylig hatt bursdag, og i den anledningen ble det bakt eplekake her i huset. Da dagen var over og alle hadde forsynt seg godt var det fortsatt igjen en god del kake, og da trenger man vel ikke å lure så veldig mye på hvem det var som tok med seg en stor tallerken av herligheten, med masse krem på såklart, inn på rommet sitt for at en liten pippkakk skulle få smake på.

Anton ble selvsagt i fyr og flamme, og klarte nesten ikke å vente på at jeg skulle sette fra meg tallerkenen.

Anton syns at kremen smaker best :o)

I dag kom jeg inn på rommet med ei lita colaflaske, og nok en gang ble Anton helt forstyrret og visste ikke hvor han skulle gjøre av seg. Stakkars fuglen liker jo så godt cola, men det er jo grenser for hva en sånn liten grønn sak kan få til. Det å drikke fra flaske er ikke alltid så veldig enkelt (selv om han har prøvd, og fått det til et par ganger), og når man i tillegg har en lat eier som ikke gidder å gå ut av rommet og inn på kjøkkenet for å finne et glass å ha colaen i, kan man virkelig begynne å lure på om livet er verdt å leve. Det ble mye kraksing og skriking, og Anton var så sjalu at han holdt på å krepere. Til slutt ble løsningen et eggeglass som jeg hadde stående inne på rommet mitt.

Noen vil kanskej påstå at når en fugl får sin helt egen lille dragekopp, da begynner den kanskje å bli litt bortskjemt. Og jeg skal ikke nekte, jeg. Dyra mine er sånn generelt sett ganske bortskjemte. Er det noe de har lyst til, og de ikke dreper noen i forsøket, så er det davel ingen grunn til å nekte dem det? Dessuten er det koslig og kjempemorsomt å ha sånne rare dyr som vil sitte og drikke cola og spise eplekake ved siden av meg. Det er klart Anton skal få drikke fra mitt fineste eggeglass - det skulle da bare mangle. ;)

Guttenavnet Anton er en form av Antonius, som kommer fra et romersk slektsnavn, som igjen stammer fra et etruskisk navn med ukjent betydning, men navnet er ofte tatt for å stamme fra det greske ordet anthos, som betyr blomst.

- Hentet fra www.norskenavn.no.

Fugler har alltid vært symbol for frihet, og menneskene har fra tidenes morgen beundret og misunnet deres evne til å fly. En fugl kan symbolisere den kvaliteten i mennesket som gjør at man kan løfte seg over den materielle verden, og opp til et høyere, åndelig plan. De står for høytflyvende idealer og planer, inspirasjon, spiritualitet, stigning, tanke og fantasi. De kan ofte tyde på nye muligheter og en ny begynnelse, og gjenspeiler ens egen eller andres uttrykksevne. Fuglen har ofte blitt sett på som et sendebud mellom menneskene og gudene, og som en med budskap langveis fra, kanskje til og med fra de døde. De kristne så på fuglen som representanter for sjelen i paradiset, mens egypterne mente de var symbol for den menneskelige ånd som ble forløst etter døden. Fuglen forbindes med udødlighet, og flyveevnen stilles parallelt med luft, som symboliserer fri tanke, idèer og selvutfoldelse.

Med sin grønne farge står Anton for håp, klokhet, glede, paradis og overflod. Den grønne er resultatrik, følsom, velgjørende, storsinnet og talentfull, men også mistenksom, bitter, skjødesløs (det forklarer alle bøkene Anton har tygget opp for meg i det siste!), grisk og upålitelig. Fargen betegner også umodent korn og den naive, grønne ungdomstiden som er preget av mangel på modenhet og vurderingsevne, og derfor symboliserer den også dårskap og uskyld. Vårgrønt er udødelighetens farge, og symboliserer liv, vekst og helbredelse. I kinesisk symbolisme er den knyttet til "igangsetting av store arbeider", og er derfor beroligende for alle som går i gang med nye og viktige prosjekter. Grønt er også sjalusiens farge, og i Norge forbindes den ofte med ulykke og overnaturlighet, trolig fordi fargen også assosieres med underjordiske, huldrer, tusser og andre overnaturlige vesner.

Grønt ligger midt imellom gult og blått, og er en bro - innfallsporten i fargespekteret - akkurat som hjertet er porten inn til kroppen. Gult bringer klarhet og blått bringer innsikt, og dette gjør grønnfargen til en spesielt viktig farge for den som skal heles - helbredes fra lidelser - siden de fleste av våre fysiske og psykiske lidelser er et resultat av hendelser og tilstander i fortiden. Grønt gir klarhet og forståelse, og har kraften til å stabilisere og gjenopprette balansen i livet. Grønt er forbundet med hjertet og brystregionen i kroppen, og er et tilfluktssted midt i spekteret som bringer ro inn i sjelen.

Vi må heller ikke glemme Antons andre farger. Han er trossalt en rødbuket conure, så rødt står også sentralt i analysen av ham. Rødt er gjerne en positiv farge, og står for aktivitet, glede, fest og lidenskap. Samtidig står den også for blodtørst, sinne, hevn, martyrium og grusomhet. For hinduene symboliserer rødt livets grunnleggende energi, kreativitet og utfoldelse. For maya-folket varslet fargen om seier og suksess, og for kineserne om lykke og varme fra en velvillig sol. De kristne har brukt rødt som symbol for Kristus på korset, men også på kjærlighet, tro og styrke. Rødt står for viljen til å leve.

Til slutt må vi også få med blomstens betydning, for den symboliserer gode muligheter, individualitet, barndom, skjønnhet og lykke. Den assosieres ofte med det naturlige - det som er skapt av jorden - og for fruktbarhet. I blomsten kjenner vi også til gjenfødelse, viljestyrke og pågangsmot.

Etterord: Jeg begynte på dette blogginnlegget for å virkelig få gravd rundt i det fuglen min muligens symboliserer, og for å få samlet alle tanker, inntrykk og fakta på ett sted. Mens jeg leste, lærte og skrev, gikk det opp for meg at mange av stikkordene som kom fram beskriver den tiden da Anton kom inn i livet mitt. Nå i ettertid er jeg sikker på at anskaffelsen av min aller første fugl ikke bare var noe tilfeldig vrøvl - spørsmålet er nå om det var omverdenen som påvirket valget av Anton, eller om det var Anton som - fra mitt ståsted - påvirket omverdenen. Eller kanskje, bare kanskje, var det Anton som valgte meg.

Bøker som ble brukt under Anton-analysen:
Den store boken om fargehealing, av Lilian Verner-Bonds
Drømmer og Parkers drømmeleksikon, av Julia og Derek Parker
Drømmetydninger, av Nils Petter Thuesen
Symbolleksikon, av Hans Biedermann

Samt egne notater som jeg har samlet opp gjennom årene fra diverse nettsider og bøker som jeg ikke husker navnene på.

Sommeren står for tur, og vi har nå gått inn i mai måned.

Mai har fått navnet sitt fra den romerske guden Maius, som er vekstenes beskytter, og den greske gudinnen Maia, som i romersk religion kalles Bona Dea. Hun var fruktbarhetens gudinne, og ble alltid feiret på vårparten, rundt de tider som i dag kalles mai.

Den romerske poeten Ovid hadde en annen teori om hvor mai fikk navnet sitt fra. Han mente at ordet kom fra det latinske maiores - "de eldre" - og at måneden var til for å feire og hedre de voksne i samfunnet. På samme måte mente han at juni hadde fått navnet sitt fra det latinske iuniores, som betyr "unge mennesker".

I Norge hadde vi mange typiske bruksnavn for mai: blomstermåned, maymåned (trolig inspirert fra romerne), og såmåned. I norrøn tid het tiden fra midten av april til midten av mai Gaukmåned. Dette fordi man ofte kunne høre gjøken gale på denne tiden av året. Gjøken spådde fremtiden, og unge, forelskede jenter var ofte på leting etter den for å få svar på sine spørsmål. Det sies at jentene plaget gjøken så mye med sine spørsmål at den aldri fikk tid til å bygge reir, og derfor er det at den legger egg i andre fuglers rede. Fra slutten av mai til midten av juni var det Skrepla, eller egg-tiden. Et annet norrønt navn var Harpa.

Mai har alltid blitt feiret over hele Norden, med gledesfester for å hilse solen velkommen. Lengst mot nord holdt man ofte gjestebud i glede over at jakt og fiske fra nå av ga bedre utbytte.

Det grønne løvet har alltid hatt en symbolsk betydning, og i den sydvestere del av landet "maiet" man ut husene med løv og blomster. Dette er en felleseuropeisk tradisjon med røtter tilbake til fjern oldtid, hvor man dyrket alt levende i naturen og dens iboende kraft. Å ta trær og planter inn i huset skulle representere velsignelse for huset og alle som bodde i det. Før i tiden pyntet man ofte husene og kirkene med blomster og grønt løv for å feire at sommeren var på vei. Å "reise maitre" har etterhvert blitt forenklet til ulike skikker rundt om i Europa. I Tyskland tok man inn små løvskudd fra trærne, og alle i huset danset rundt en trestokk som hadde blitt reist midt i rommet for å symbolisere treet. I Sverige hang man kranser på en tverrbjelke for å maie ut huset. Skikkene kan tidligere også ha vært fruktbarhetsritualer. I Norge i dag finner man igjen noe av de gamle skikkene i vår fastelavnsris - en bukett med kvister som skal stå inne og gro løv på seg for å representere treets spirende kraft. Den ble tidligere kalt "livsgrenen", og berøring av den ble ansett som en særlig viktig handling om våren.

Olaus Magnus fortalte i 1555 om et symbolsk slag som tidligere ble holdt mellom vinteren og sommeren i mai måned, ved at unge menn kledde seg ut. De ble delt inn i to grupper - en for vinter og en for sommer - der det ble utnevnt to ledere. Vinterens høvding ble kledd i skinn og var væpnet med en ovnsrake. Han og hæren hans kastet ut snøballer og isbiter, liksom for å forlenge kulden. Lederen av den andre gruppen ble kalt Sommergreven, og var utstyrt med grønt løv og blomster. Fra hver sin kant red de to krigsgruppene mot hverandre, begge like seierssikre. Alt etter værtypen kjempet den ene gruppen desto voldsommere, for været ga dem kraft. Dersom været var kaldt og Vinteren så ut til å vinne, la Vinterens høvding ned sin lanse og kastet glødende aske fra krukken sin ut over tilskuerne. Dersom Sommerengreven manglet blomster, pyntet han seg med løvkvister som hadde stått innendørs og fått springe ut. Da ble Vinteren sint, for dette var juks, og han forberedte seg derfor på et triumftog som den hederlige vinneren av slaget. Dette protesterte alltid tilskuerne på, for de ville ikke lengre underkaste seg vinterens harde herredømme. Slik tilfaller seieren Sommeren, som så gir et gjestebud for sine stridskamerater.

Mai blir her i landet ofte feiret med opptog, og også dette stammer fra en gammel skikk. Rundt omkring i Norden ble det holdt prektige ridderopptog ved store anledninger, og i mai var formålet med det hele å kunne kåre en "Maigreve". Alle våpenføre menn, både fattige og rike, væpnet og utstyrt etter rang og økonomisk evne, dro 1. mai ut til en åpen plass utenfor byen. Der holdt man skyteøvelser, og til sist ble det valgt ut en Maigreve som ble utrustet med grønne greiner og blomster, og som avsluttet det hele med et stort gilde. Tilbaketoget til byen ble kalt "å føre den grønne mai inn". Som så mange andre gamle skikker ble dette etterhvert bare til en barnelek, der småbarn kledde seg opp med blomster, kranser og bånd, og gikk omkring som "brud og brudgom" og tigget gaver, og nå om dagen er ikke 1. mai stort annet enn et kort opptog gjennom byens hovedgater.

Mai er den siste vårmåneden her til lands, og er ofte preget av masse lykkelige mennesker som går sommeren i møte. Liljekonvallen regnes som mai's egen blomst, og emeraldsteinen hører også til denne måneden. Den symboliserer kjærlighet og suksess.

Jeg fikk flashback fra barndommen og tiden med Fragglene på barne-tv da jeg i går kom løpende bort til mamma med en fugl i hånda. "Se, mamma, jeg har fanget en fuggel!"

(se 00:40 for "Hehe! Hey, look mum, I've got a fraggle!" Skulle gjerne brukt den norske introen i dette innlegget i stedet, men innebygging hadde blitt "deaktivert ved forespørsel" på alle de norske versjonene..)

I går hadde det nemlig kommet ei lita linerle inn i stallen, og jeg var rask med å blokkere alle utganger, fange fuglen, putte den oppi ei bøtte og slenge på et lokk, slik at jeg kunne ta med den vesle pippkakken hjem til Anton. Mamma slo seg såklart vrang så snart hun fikk se hva jeg hadde fanget. Begynte å mase om at linerla sikkert hadde massevis av parasitter siden den hadde vært i Afrika, også syntes hun synd på den fordi den sikkert hadde en familie ved stallen og det var stygt gjort å ta den med hjem. Jeg må innrømme at sistnevnte tanke også hadde vært innom hodet mitt idet jeg tok med meg fuglen, men jeg hadde ikke tenkt å la det stoppe meg. Jeg skulle jo ta den med tilbake etterpå, den skulle bare bli med inn en tur og hilse på Anton!

Det var tre ting som slo meg i det øyeblikket jeg tok tak i linerla for første gang.

1. Den var skummelt liten. Det har gått opp for meg at fugler alltid ser større ut enn de egentlig er.
2. Den beit ikke! Hvorfor selger de ikke sånne som kjæledyr? De er jo mye kosligere å holde fast enn denne skarpnebba conuren min.
3. Og nummer tre: Den hadde forferdelig lange bein!

Altså, skjekk de stankelbeina! Og ja, linerla var en liten tur inni buret til Anton mens jeg var borte og jagde fram conuren fra soveplassen sin. Og forresten; nei, jeg klemte ikke fuglen så hardt som det ser ut som på det første bildet av den. Det bare ser slik ut fordi den er så lurvete og liten ;)

Historien ble ikke så veldig mye lengre, egentlig. Jeg fikk jagd fram Anton, holdt linerla oppe foran ham, og Anton så på den i sånn cirka et halvt sekund, før den snudde seg unna. "Eeeh, nei takk, du.." Hadde ikke lyst på sånn liten parasittfugl, han. Så da slapp jeg den ut igjen. Egentlig hadde jeg mer lyst til å slippe ut Anton i stedet, slik at jeg heller kunne beholde linerla som ikke biter. Men det ville jo vært slemt.

Da har slutten på mitt nittende år i denne verden blitt feiret, og jeg må si jeg er grusomt fornøyd med dagen i dag. Det har vært fullstendig vindstille, og solen har strålt ned på oss fra en skyfri himmel for første gang på flere uker. Faktisk tror jeg det begynner å bli en måned siden sist jeg så snurten av sola, og det var skremmende godt å se den igjen. Også på bursdagen min, da gitt! Det pleier alltid å være full storm og regn og bare drittvær på denne dagen.

Jeg slapp å dra opp til hestene i dag tidlig, og det var skikkelig godt. Mamma og pappa dro opp og slapp dem ut for meg, så jeg fikk slappet av og sovet skikkelig ut, helt fri for hestebekymringer, for første gang siden.. Ja, det er faktisk nøyaktig ett år siden sist jeg hadde morgenen fri. Som bursdagsgave i fjor fikk jeg nemlig lov til å flytte Prinsen min hjem til vår egen stall (noe som må ha vært den beste gaven jeg noen gang har fått, siden jeg på det tidspunktet hadde drømt å ha Drømmeprinsen rett utenfor vinduet i hele fire måneder før jeg fikk ønsket oppfylt), og det var altså starten på et helt år med Prins hver eneste morgen, med unntak av noen få dager i løpet av året hvor jeg var på kurs og likevel måtte opp grytidlig. Også gikk jo gampen (som i løpet av året ble til gamp i flertall, da også Highness ble familiemedlem) ute store deler av sommeren slik at jeg ikke trengte å dra på visitt så veldig tidlig på dagen, men jeg jobbet jo hver morgen hele den sommeren, så det hadde heller ingentingen å si. Ikke for å klage altså, for jeg er veldig fornøyd med det livet jeg har i dag, men jeg har blitt veldig sliten i løpet av det siste året.

Senere på dagen fikk vi besøk av diverse slektninger, og det var bare superfantastisk. Mams hadde laget så mange gode kaker og rundstykker med egg, så jeg har spist meg nesten ihjel. Jeg fikk dog ikke smakt på alle kakene, for mamma hadde spesiallaget en helt egen marengskakeversjon til meg (siden den originale oppskriften inneholdt en god dose vaniljekrem, og det liker jeg ikke), og den var stor altså. Jeg orket ikke engang halvparten, og det til tross for at det var jordbær på den. Etter den klarte jeg ikke mer kake, og spiste bare massevis av rundstykker for å prøve å drepe den kvalme smaken langt nedi halsen på meg.

Bursdager har en tendens til å få meg til å tenke tilbake, og dette året var intet unntak. Egentlig er bursdagen min et mye bedre tidspunkt til å tenke tilbake på året som har gått enn det nyttårsaften er. Det er alltid så mye som skjer på denne tiden av året, når våren har fått ordentlig tak på landet og sommeren er på vei med sine løfter om varme og opplevelser. Og på grunn av denne lille dagen, der selveste Linda feires og nærmest blir satt pris på, husker jeg alltid våren så veldig godt. På denne tiden i fjor hadde jeg nettopp kommet hjem fra ei prøveuke på hundepensjonat. Jeg hadde plukket blåveis og gått turer hver eneste dag, var full av pågangsmot og forventninger, inspirert til fingertuppene, og var dessuten overlykkelig over å nettopp ha kommet hjem til Prinsen min som på den tiden betydde absolutt alt for meg. Nå deler han jo den rollen med Highness. Og kanskje Anton. Og søstrene mine og vennene mine og alle andre som jeg er så kjempeglad i.

I dag har jeg også tenkt litt på de tingene jeg savner ved å være ung og fri. Årene har jo satt sine spor i sjelen min, selv om jeg ikke akkurat er i femtiårene enda. For eksempel savner jeg å være hodestups og håpløst forelsket i kjendiser. Og jeg savner å være usikker på kjærligheten, og i stedet for å bare prøve meg på dem jeg likte, bruke timer og dager på å se for meg hvordan tingene kunne vært. Finne på håpløse og tåpelige fantasier som gjorde meg superglad, og av en eller annen grunn var jeg alltid kanonsikker på at ting faktisk kom til å bli akkurat slik jeg hadde tenkt etterhvert. Det ble de jo aldri, såklart. Men det er greit, for da ville sikkert ikke minnene vært det samme for meg nå. Ellers savner jeg også den overboblende følelsen jeg pleide å få hver gang jeg tenkte på å en dag få min helt egen hest. De som har sett den nye yoghurtreklamen, der ei lita jente møter den voksne versjonen av seg selv og får vite at hun i fremtiden har hest, klarer kanskje å sette seg inn i den følelsen. Den er herlig. Av og til skulle jeg ønske at jeg fortsatt hadde såpass sterke håp og drømmer for fremtiden. Men drømmene har jo gått i oppfyllelse, så nå lever jeg bare i den visshet om at dersom jeg hadde visst hvor heldig jeg ville vært den dag i dag når jeg var ei lita snuppe, ville jeg vært overlykkelig og superspent. Nå har jeg liksom ikke igjen noe jeg ønsker meg kjempemye, men det er prisen man må betale for å alltid ende opp med nøyaktig absolutt alt man peker på.

Men nok med denne fortidsmimringen - i dag har jeg jo fått masse flotte gaver som jeg vil skryte av også!

Tante Ida er superflink, og hadde sydd gavepose og laget en liten hippielykkebjørn til meg. Dessuten ga hun meg sokker. Meg + sokkegave = fulltreffer. Alltid.

Folka mine begynner virkelig å få dreisen på dette med bøker. To superpraktiske, små bøker som man kan dra med seg over alt uten å være redd for å ødelegge dem, og den største, feiteste sommerfugl"håndboka" jeg noen gang har sett!

Lillesøster har vært i Island, og hadde kjøpt med seg ei kjempespennende bok til meg :o)

Også hadde hun med seg runesmykke til meg - Daghr, som symboliserer soloppgang og begynnelse, representerer lys, tid, rom, klarsyn og opplysning, og bærer kraften for lykke og suksess.

Mamma og pappa hadde investert i en kanonsikker mobil til meg. Den skal visstnok blandt annet tåle å ligge i vann i ti minutter og falle ned fra ti meters høyde, og dessuten kom den med ekstra batteri og en ladersak som man bare kan vri litt rundt på for å få ladet opp batteriet på telefonen. Opplading uten strøm og med kun rå manpower til hjelp, altså. Sikkert veldig praktisk når man sitter langt oppå fjellet uten strømtilkobling. Mobilen er litt snurpete å finne fram i, men heldigvis har jeg blitt vandt til å finne meg i både det ene og det andre av irriterende mobiler de siste årene, så denne gangen fikk jeg ikke panikk og byttet tilbake til en gammel trofast sak fordi den nyanskaffede kameraten min gjorde meg usikker og forvirret og forferdelig sint. Gudskjelov. For jeg trengte virkelig en ny mobil som jeg virkelig kan stole på.

Min altfor kreative supertante hadde forresten også malt istand ei råflott blomsterpotte til meg, med sommerfugler og teksten duo deformis inritius papilio, som er latin og betyr "to håpløst stygge sommerfugler", fant jeg ut etterhvert. Og det er bare tullball, for dette var superpene sommerfugler! Dessuten gjorde det ikke akkurat saken noe verre at det kom nydelige blomster sammen med potta. Dem setter både jeg og Anton stor pris på. :o)

Ellers fikk jeg ringblomstvann og fine, blå flasker som jeg kan blande terapioljer i, samt startsett for lakriskoking og litt diverse krimskrams. Og ei stor sjokolade som jeg spiste opp i løpet av ti minutter.

Det har alt i alt vært en veldig fin bursdag. Og nå når jeg sitter og skriver og jeg begynner å få all gavelykken opp på skjermen slik at det igjen blir plass til humørsvinginger i hodet mitt, trenger jeg bare å titte opp på blomsten og sommerfuglene hver gang tristheten slår inn, så løfter humøret seg straks noen centimeter. :o)

Jeg er lei. Lei av å være sjuk, og lei av dårlig vær.

Jeg har nå vært syk i sånn omtrent fire uker sammenhengende. Først var jeg kvalm og dårlig som et resultat av at jeg prøvde å trappe ned på noen av medisinene mine. Så jeg måtte til slutt gå opp igjen. Psykologen min jublet av glede. Den siste uka har jeg vært forkjøla, eller kanskje det egentlig kan kalles influensa, jeg er ikke egentlig så veldig god på sykdommer og har veldig lite peiling på hva som virkelig foregår inne i kroppen min. Men jeg har ihvertfall vært tett og fæl og hatt konstant dotter i ørene. For noen dager siden toppet det seg med en ganske heftig øyekatarr, og i dag begynte det ene øret mitt å hyle og skrike også. Men øyekatarren ser ihvertfall ut til å begynne å forsvinne nå, og den vonde halsen og det dårlige øret kjennes knapt etter at jeg har proppet i meg masse ibux. Midt oppi alt sammen har jeg dessuten fått en god dose kjærlighetssorg, men den begynner å gå over nå. Heldigvis, for jeg gidder ikke enda en bursdag med knust hjerte. Det ville i såfall blitt tredje år på rad.

For her kommer det store høydepunktet i dette ganske poengløse blogginnlegget. Om bare tre dager har jeg bursdag. Jeg skvatt tidligere i dag da det gikk opp for meg at det allerede var 26. april. Jeg pleier liksom alltid å glede meg så fælt til bursdagen min, men i år har jeg helt glemt den. Nesten, ihvertfall. Jeg husket jo å skrive ønskeliste i år, men jeg hadde ikke forventet at den store dagen skulle komme så fort fordetom.

Nå krysser jeg ihvertfall fingre og tær for at alle de ekle sykdommene og basiluskene forsvinner til søndagen, for jeg har så veldig veldig lyst på en nesten perfekt bursdag. Og om det bare kunne slutte å regne snart, da ville jeg blitt glad! Ikke at jeg har så veldig mye imot regndråpene, men det blir jo så grusomt gjørmete overalt når det pøser ned både dag og natt. Fysjom.

Er jeg ei ordentilg jente, mon tro? Jeg kom over ei typisk "Slik er jenter"-liste på facebook, så nå har altså sannhetens time kommet. Punktene jeg er kjenner meg igjen i har jeg markert med fet skrift. Og har jeg noe mer å legge til (og det har jeg jo som oftest), kommer det med kursiv skrift. Nemlig.

♥ Vi sitter alltid med beina oppi sofaen eller stolen.
♥ Vi blir sure hvis folk ikke svarer innen 1 min. - Men om det har gått to dager og jeg vet at du har sett meldingen, da blir jeg forbanna!
♥ Vi hater når gutter sier at andre jenter er deilige til oss.
♥ Vi elsker at gutter kommer å klemmer deg bakfra. - Jenter kan også gjerne klemme bakfra, bare de er sterke nok til å klemme skikkelig.
♥ Vi syns det er tragisk når gutter ikke sier hvem de liker. - Ikke tragisk, bare søtt.
♥ Vi kan sitte å le for oss selv i flere timer.
♥ Vi løper rundt i hele huset mens vi pusser tennene. - Jeg ser heit ut med tannkrem i kjeften, og holder meg derfor i nærheten av speilet slik at jeg kan stå og glo på meg selv.
♥ Vi går til kjøleskapet hvis vi kjeder oss
♥ Vi får anfall hvis noen nærmer seg mobilen vår. - For det første er det ingenting hemmelig på telefonen min, for det andre er jeg ikke det minste redd for å miste faenskapet, og for det tredje er jeg villig til å betale deg med gull og berømmelse dersom du klarer å finne en måte å få åpnet meldinger på min ødelagte og forkludrede telefon.
♥ Vi glemmer ofte å lukke skapet. - Jeg lukker alltid skapdørene. Og kaster besvergelser over dem som ikke gjør det. Få ting irriterer meg mer enn åpne skapdører.
♥ Vi regner ut hvor mange timer vi kan sove før vi legger oss. - Og hvis jeg setter på vekkerklokka på mobilen min trenger jeg ikke å gjøre det sjøl engang! Den sier automatisk ifra til meg så snart jeg trykker på "Slå på alarm".
♥ Vi har med oss mobilen absolutt overalt. - Not at all. Satanskapet kan gjerne sendes til Afrika for det jeg bryr meg.
♥ Vi kan gå igjennom alle kontaktene på mobilen for å finne noen å tekste til.
♥ Vi kan snakke om gutter hele dagen. - Jeg kan ihvertfall tenke på visse personer i flere måneder av gangen. Å snakke om dem dagen lang har jeg desverre aldri prøvd.
♥ Vi kan bruke en time på badet. - I såfall har jeg sovnet der inne.
♥ Vi hater når gutter ikke skriver hjerter tilbake. - Ew.
♥ Vi bruker lang tid på og føle oss vel når vi sminker oss. - Når jeg en sjelden gang gidder å sminke meg, bare klæsjer jeg på litt og føler meg like vel som jeg gjorde før jeg fikk den på.
♥ Vi har alltid med oss parfyme. - But the idea is nice.
♥ Vi går ikke med klær som ikke passer sammen. - Haha. Heldigvis kjenner jeg flere som avviker fra dette punktet.
♥ Vi bruker lang tid på å finne ut noe å skrive tilbake til den vi liker. - Men ikke flere dager, altså! Dette er forresten et tullballpunkt, for hvis man tidligere på denne listen har innrømmet at man blir sur dersom noen bruker mer enn ett minutt på svare på meldinger, bør man da ihvertfall prøve å være rask på å svare på meldinger sjøl.

Så. Sju av tjue riktig. Don't think I passed the test.

Bursdagen min nærmer seg med stormskritt, og siden jeg aldri husker på å sende over ønskelista mi til mamma, tenkte jeg at jeg like gjerne kunne legge den ut her. Så kan jeg bare endre på den etterhvert som jeg føler for det, samtidig som jeg rister litt liv i den ellers så døde bloggen min.

Først av alt må jeg nevne eteriske oljer. Gjerne rene og økologiske. Jeg tok jo et kurs i aromaterapi i fjor, så jeg er mer enn kvalifisert nok til å bruke dette sølet, og nå har jeg lyst til å eksprimentere litt og finne gode oljer og brukbare miksturer. For å kunne ta i bruk mine fantastiske aromaterapautiske egenskaper trenger jeg også baseolje som jeg kan blande dem ut med (f.eks. solsikkeolje, mandelolje, osv. - Disse bør også være økologiske og rene og pene), samt glassflasker til å oppbevare griseriet mitt i. Husk at man på de fleste steder må bestille kapsler til flaskene separat. Ellers er det jo også greit å ha noen etiketter som jeg kan klæsje på flaskene og skrive på, slik at jeg ikke glemmer hva jeg har hatt oppi og dermed gnir oppkvikkende olje i pelsen på en gamp som egentlig burde hatt noe stressdempende. You know where I'm getting at.

Jeg vil anbefale alle Linda-gavekjøpere å ta i bruk www.sunvita.no, da de har et godt utvalg og verry nice products.

Jeg har forresten en hel katalog fra SunVita hvor jeg har markert med fine farger hva slags ting og oljer jeg ønsker meg. Den du få snart, mams. Med mindre du allerede har fått den, for da har jeg ikke mer å dele ut, desverre.

Ellers kan jeg nevne sånn i farten at de har mye annet kult på Sunvita også, blandt annet redskaper til å lage sukkertøy, og kjempedigre pakker med glukose og druesukker. Det ønsker jeg meg, slik at jeg endelig får prøvd godissmaksstoffene og fargene som jeg kjøpte før jul en gang. Også ønsker jeg meg en startpakke for lakrisdrops.

 
Nettbutikken til SunVita er herrrrlig.

Om noen skulle ha lyst til å ved en senere anledning få selvlaget kosmetikk i gave fra meg (eller ihvertfall kosmetikk som jeg har prøvd å lage selv, er ikke sikkert resultatet blir helt bra), er reglene som før: skjekk hva slags ingredienser som trengs til akkurat det du har lyst på, kjøp dem til meg, aaaaand I'll mix it and fix it!

Her er en liten liste over diverse fipsfapseri jeg ønsker meg, og hvor man kan få tak i dem:

• På Et grønnere hjem får man kjøpt Badger-solkrem og Badger-insektsmiddel, som jeg har hørt mye bra om. På nettbutikken er det også en hel haug med andre saker og ting som man sikkert kan få bruk for, så hvis du syns at jeg lukter vondt kan du for eksempel kjøpe en økologisk deoderant til meg, eller kanskje ei såpe. Men for all del ikke balsam - det går bare ikke! Eventuelt kan man også gi meg gavekort slik at jeg kan kjøpe sjøl, med et par hint om hva man vil at jeg skal bruke pengene på.
• På den samme nettsiden kan man også få kjøpt de to første bøkene på bildet - Litt grønnere og Vær så god - men disse kan du få kjøpt mye billigere i nettbutikken til Grønn hverdag.
• Mange har anbefalt bøkene til Gert Nygårdshaug for meg, og på Regnskogsfondets hjemmeside kan man få kjøpt hele tre bøker fra denne forfatteren. Det er vel ingen vits i å nevne at halvparten av grunnen til at jeg ønsker meg akkurat disse bøkene er fordi overskuddet går til Regnskogsfondets arbeid..
• Og til slutt: Jeg har lenge ønsket meg skikkelige ridestøvler, og jeg tror jeg har klart å finne et par kvalitetsstøvler til en veldig grei pris i Skoies sin nettbutikk. Jeg bruker størrelse 39 på ridestøvler. Just sayin'. ;)

I tillegg ønsker jeg meg middelalderkjoler fra Battle-Merchant:

• Sånn som denne
• Eller denne
• Eller kanskje denne
• Denne kjolen er også ganske nice (og får du tak i en sånn lærgreie som hun har slengt rundt livet, kommer jeg til å elske deg for alltid)
• Også har vi den her, som rett og slett er nyyydelig
• Og hvis du går inn på denne siden er det en god del fine kjoler nedover der, blandt annet den sistnevnte i diverse andre farger, og ellers en haug med mye annet pent. Etterhvert som man kommer lengre nedover begynner kjolene imidlertid å bli ganske dyre, så du bør stoppe scrollingen når du har kommet sånn cirka halvveis ned siden. Det er forresten ingen vits i å skjekke siden som kommer etter denne, for der er det bare stygge kjoler. Bortsett fra brudekjolen, men jeg tror ikke jeg noen gang kommer til å trenge den. Ihvertfall ikke i år, med mindre dere har noen spesielle planer for meg.
• Før jeg gir meg med Battle-Merchant-ønskelisten må jeg også nevne ei veskegreie som man finner oppover og nedover denne siden. En sånn en som man kan feste i beltet. Jeg tror noe sånt ville vært fint å ha på festival, når det ikke er plass til noe som helst i lommene mine. Det kan også gi deg en viss garanti for at jeg kommer til å ta telefonen hver gang du ringer, i stedet for å bare legge igjen satanskapet i teltet mitt og overlate deg til uvissheten.
• Eventuelt kan du kjøpe en slik en til meg, for den er sånn passe kjempekul.
• Da kan du i samme slengen også kjøpe denne saken til meg, for den er helt rå!.
• Og mens vi likevel snakker om litt tøffere saker; jeg har ønsket meg slike sko kjempelenge. På Naughty Shadows har de forresten mange fine kjoler. Bare sånn i tilfelle dere har lyst til at jeg skal pynte meg mer, altså. Up to you. Det kommer til å bli mye enklere å få meg til å kle meg opp dersom jeg har fine saker i skapet.
• Også har vi jo Dragens hule-ønskelista mi, som du finner her. Det er mye rart på den lista, men jeg tror jeg ville blitt veldig glad for det aller meste i den lista.

• Til slutt må jeg nevne at jeg egentlig ønsker meg ny mobil også (siden ingen av dem jeg har for øyeblikket egentlig fungerer normalt på noen som helst måte), og jeg tror den her er midt i blinken for meg. Men den er ganske dyr, da, så det er kanskje smartere å velge enkle Nokia-mobiler i stedet. Er mange fine og billige modeller på siden jeg nettopp linket til.

Så må jeg nevne at jeg ønsker meg solcellelader til mobil, vanntett presenning og masse ibux til jeg skal på festival i sommer. Pluss en hel haug med sokker, for nå er det hull på omtrent hver eneste sokk jeg eier. Også vil jeg minne mamma på at jeg har sagt at jeg ønsker meg iPad (som godt kan kjøpes brukt, det gjør ingentingen så lenge den fortsatt fungerer normalt), og at jeg ønsker meg sånne kurvgreier fra Jysk, og den derre boka på Notabene.. Tror den het Historikeren eller noe? Og finner du noen bøker til meg om sommerfugler så blir jeg veldig glad. Den gamle sommerfuglboka mi har jo på mystisk vis forsvunnet, så..

Bursdagen min er kanskje også en grei anledning til å minne alle på at dersom de vil at jeg skal ha på meg sexy undertøy, så må de kjøpe det til meg sjøl. Fungerer omtrent akkurat som jeg-lager-kosmetikk-og-sånt-greia mi.

Ellers ønsker jeg at hele familien skaffer seg flatpackgrill fra Grønn Hverdag. Jeg velger å ikke egentlig sette det på ønskelisten min, siden jeg tviler på at det er jeg som kommer til å få mest lyst på halvgrilla pølser hver gang hele familien er på miniutflukt. Men det er fint å ha likevel. Som en engangsgrill som kan brukes mange ganger.

Og en ting til! På Friends Fairtrade er det mye fint. Jeg har ikke orket å se gjennom siden nå, men de som kjenner meg finner sikkert noe som passer for meg dersom de har lyst til det.

Og har du enda ingen idèer til hva du skal kjøpe til meg etter at du har lest denne bloggen.. Ja, da får du vel bare gi meg penger, da. Eller sjokolade. Gjerne begge deler faktisk.

De siste dagene har jeg fått den ene åpenbaringen etter den andre. En av dem er dette med kjærlighet ved første blikk. Det er nemlig temmelig oppskrytt.

De aller fleste vil jo gjerne oppleve kjærlighet ved første blikk. At man plutselig bare slenger øynene sine på noen, og i nøyaktig det sekundet vet at dette er den rette. Selvfølgelig bør følelsene være gjensidige, ellers får det jo ikke den samme effekten. Det mange ikke tenker på, er hvor mye man er villig til å forandre seg for den man elsker. Jepp, jeg kaller det elsker, siden det er dèt ordet kjærlighet er direkte fastknyttet. Hadde jeg hatt lyst til å skrive om noen man bare liker, ville jeg kalt innlegget forelskelse ved første blikk. Noe som mest sannsynligvis gir det samme utfallet som kjærlighet ved første blikk, bare at kjærlighet har en tendens til å vare lengre enn forelskelse. Livet ut, sånn omtrent. I de riktige tilfellene i hvertfall. Men det er ikke egentlig så nøye akkurat nå, for dette innlegget skal handle om de negative effektene av kjærlighet ved første blikk.

Når du møter noen du virkelig liker, vil du gjerne at denne personen skal like deg tilbake. Og da kan du gå langt. Akkurat som når jeg vil at hestene mine skal like meg og ha det gøy sammen med meg. Da gjør vi ting som hesten liker, ikke nødvendigvis det jeg selv er mest gira på. Samme med forelskelser, man gjør akkurat det den utvalgte har lyst til, og forandrer seg gjerne litt selv for å bli det mennesket den utvalgte har lyst på. Man vil bli likt, man vil at den utvalgte skal være glad og fornøyd, og man vil veldig gjerne beholde denne personen i livet sitt så lenge som overhodet mulig. Det er det som skjer ved kjærlighet ved første blikk. Alle forandrer seg litt, kanskje ikke engang med vilje, for alle tror at det er det som er det beste.

Men det er feil.

Det er nemlig en grunn til at alle og enhver alltid ber deg om å være deg selv.

I en perfekt verden, er alle mennesker gode venner ei stund før man plutselig glor på hverandre og faller fullstendig. Da har verden allerede sett hvordan du virkelig er, og de som har blitt værende sammen med deg liker deg virkelig akkurat slik de allerede kjenner deg. Da trenger man ikke å være redd for at den utvalgte ikke skal være interessert, for dette herlige mennesket vet allerede masse om deg. Man trenger ikke å forandre seg det aller minste, for da ville ens kjære straks oppdage at noe har forandret seg. Dessuten ville man da ikke lengre vært seg selv, og da er jo hele poenget borte, siden det var nettopp din personlighet den utvalgte falt for.

Når dere allerede kjenner hverandre, er du vandt til å være deg selv. Du er vandt til å gjøre det du selv har mest lyst til, og mest sannsynligvis er din utvalgte opptrent til å gjøre det samme. Altså å gjøre det man liker best. Forhåpentligvis er et par av disse tingene dere liker godt en felles interesse.

Jeg har såklart eksempler. Selv har jeg ikke akkurat vært noen Don Juan, men jeg har jo hatt et par forhold. I de tilfellene jeg har kjent de utkårede en stund først, eller ihvertfall vært i omgåelse med dem endel tidligere, har forholdene vært lange og lykkelige og morsome og fullstendig praktfulle. De har hatt rom for masse latter og kameratslige toner, kjærestekrangler har vært omtrent ikke-eksisterende, og jeg har ihvertfall følt meg fri til å leve livet mitt så og si omtrent som før, med hopping og dansing, hester, blomster, grønt hår og diverse merkelige interesser. Og så har vi det ene forholdet som jeg hatet over alt på jord, og jeg kjenner jeg blir irritert bare jeg tenker på det. Det var nemlig en fyr som så ganske heit ut. Jeg er ikke helt sikker på hvordan jeg i det hele tatt fikk ham til å like meg, men det gjorde han da altså. Det gikk raskt også, vi skulle egentlig bare møtes en dag, og så reiste han aldri hjem igjen. Eller, altså, han dro jo hjem til slutt, men det var vanskelig å bli kvitt ham. Jeg er ganske sikker på at denne fyren etterhvert gjorde veldig mye for at jeg skulle være glad og fornøyd med ham. Og det kan ikke ha vært lett, for jeg var ganske vrien på den tiden. Dessuten fant jeg raskt ut at denne fyren ikke egentlig var helt min type, selv om jeg nok ikke innså det helt med en gang. Fyren gjorde uansett altfor mye; sendte meldinger til alle døgnets tider bare for å si at han var glad i meg og var så supersnill at jeg ble rent kvalm. Det var et utrolig kjedelig forhold, og jeg er fortsatt usikker på om fyren virkelig var slik, eller om han bare prøvde å få meg til å like ham. Men samme kan det være, forholdet var ihvertfall gørr. Og som om det ikke var nok at vi ikke egentlig passet så bra sammen, flyttet han sørenmeg bort slik at jeg kun fikk sett ham i helgene. Og da måtte jo jeg også være snill pike, selv om jeg hadde tusenvis av bedre saker å finne på i helgene. Derfor ble det til at jeg var meg selv i hverdagen - red hester for harde livet, var sammen med venner, festet såvidt, dyrket interessene - og så var jeg Kjedelige Linda i helgene. Oppførte meg pent for at kjæresten skulle være fornøyd, selv om jeg helst bare ville dytte ham ut døra og dra ut på ridetur i stedet. Hesten ble satt til side, vennene så ikke snurten av meg.. Jeg kan egentlig ikke skjønne hvorfor jeg ikke gjorde det slutt tidligere, men jeg tror jeg led av en slags vrangforestilling om at jeg trengte ham for å overleve. Triste saker.

Og så har vi min gode venninne, som tråkket i noe av den samme rottefella da hun etter bare et par dager ble sammen med vår felles bekjente fyr. Hun viste aldri sin ville side for ham, oppførte seg bare slik hun trodde han ville hun skulle være. Hun var.. Ganske kjedelig i dette forholdet. Og det syntes han også. Etterhvert ble de drittlei hverandre, og nå er de bitre fiender. Alle vennene hans tror at hun er ei gørrkjedlig kjærring, og alle vennene hennes tror at han er en drittsekk som "behandlet henne slik". Jeg må nok innrømme at han ikke var bare grei mot henne, men jeg vet også at de begge er fantastiske mennesker. Jeg tror de ville hatt det utrolig gøy sammen dersom de bare hadde blitt ordentlig kjent med hverandre før de ble sammen.

Nå var selvsagt ingen av disse tilfellene kjærlighet ved første blikk. Faktisk var det bare "wooow, hottie!" ved første blikk. Og det var jo det som var problemet. Jeg tror ikke det finnes stort mange lykkelige par som følte kjærlighet ved første blikk. I såfall var de ekstremt heldige, og følte vel at de kunne være nøyaktig seg selv helt fra første stund, i alle mulige situasjoner. Selv har jeg mistet troen på kjærlighet og forelskelse og alt det der ved første blikk, det er grusomt og veldig oppskrytt. Jeg skal ihvertfall se et menneske ha det gøy, og vedkommende skal kunne klare å flire meg halvt ihjel, før jeg uttrykker noen som helst kjærlighetserklæring. Jeg tror det er lurt. Det har trossalt fungert veldig bra til nå.